Tillegg om «Fee & Dividend»-modellen

22. august 2015

Fee & dividend-modellen

«løsningen på klimakrisen? La oss starte i Sandnes!»


Løsningen på klimakrisen er Robin Hood i «ekte grønne klær»!

Løsningen på klimakrisen? Hvorfor er det så få som snakker om denne løsningen da? Svaret på det siste spørsmålet kommer nok av at modellen er fremstilt litt for kompleks og vanskelig. Her er et eksempel på hvor enkelt det kan gjøres.

Før vi går videre, kan vi stolt meddele at MDG Sandnes var sterk pådriver for at MDG fikk denne løsningen inn i partiprogrammet før Stortingsvalget i 2013. Vi er for øvrig det eneste partiet som har programfestet denne modellen. Mens handlingslammede politikerne har arbeidet for et aldri tett «karbontak» og internasjonale avtaler lar vente på seg, kan vi altså bli et lavutslippssamfunn på kort tid. Tiden er inne for handling i stedet for kun flotte, men tomme ord. En løsning hvor vi ikke går ned, men opp i velstand og lykke.

Hva ville Robin Hood gjort om han levde i dag, hvor vi omtaler klimakrisen som vår tids største utfordring? Han ville selvsagt tatt fra «miljøsvina» og gitt til de miljøvennlige. Men skal vi «ta» fra miljøsvina må vi være smarte, som reven Robin Hood. Vi har vel alle et «klimasvin eller flere i skapet». Og ingen liker å bli tatt fra eller lurt. Derfor må løsningen også være det folket vil mene er rettferdig. Dersom vi
legger til at hver enkelt som innretter seg miljøvennlig, vil tjene på modellen, begynner vi å nærme oss noe som et stort flertall av folket vil slutte seg til. I dag er det litt for mange som gir blaffen. Dersom naboen gjør det, uten å måtte betale for det, er det lett for andre å følge etter.

Det er flere og flere som ønsker å innrette seg miljøvennlig, men det er ikke alltid så enkelt, når de miljøvennlige alternativene ofte er de dyreste. Markedskreftene drar gjerne i feil retning. MDG ønsker å benytte disse urkreftene hos mennesket til å løse klimakrisen i stedet. Vi ønsker «superspissene», markedskreftene, over på det «grønne» laget. Spisser som støtt og stadig vil score klimamål. Det har det til nå vært beklagelig lite av. Vi er nødt å endre strategi og forsterke laget.

Mange har begynt å prate om at vi må innføre en karbonskatt. Samtidig har vi over hele verden, også i Norge, en befolkning som er lei av stadige økninger i skatter og avgifter. En økning på 5 kr literen for bensin og diesel ville gitt ramaskrik i media. Få politikere vil stå på barrikadene for dette, som vil være det samme som et politisk selvmord. Noen vil kanskje også stå i fare for ikke å bli bedt i neste familieselskap. Dermed blir en ren karbonskatt et dårlig virkemiddel i praktisk politikk. Vi trenger derfor smartere løsninger som faktisk vil virke også i praksis. Så hvordan kan vi innføre en karbonskatt, som faktisk flesteparten av folket vil like og politikerne som innfører dette vil bli gjenvalgt og ikke utstøtt av egen familie?

Det er her den moderne Robin Hood kommer inn i bildet. Karbonskatten blir ikke en endelig skatt, men gis i sin helhet tilbake til alle skattepliktige i landet. Vi bruker samme ordning som finnes når vi har betalt for mye skatt, da får vi tilbakebetalt.

La oss si at vi deler folket inn i tre grupper. 1/3 er de miljøvennlige, som sykler eller tar buss og betaler derfor ikke noe på ordningen. 1/3 slipper ut co2, som snittet, de betaler for eksempel 1 000,- ekstra i avgift i måneden. Den siste 1/3 slipper ut dobbelt så mye som snittet. De betaler 2 000,- ekstra i avgift hver måned. Alt betales så tilbake til alle tre gruppene i sin helhet, tilsvarende 1 000,- kr hver. De miljøvennlige tjener 1 000,- kr på modellen. Denne gruppen vil mene det er rett og rimelig at en skal få betalt for å innrette seg miljøvennlig, slik at andre kan kjøre køfritt. Gruppe to betaler like mye som de får refundert. De har ikke noe imot modellen, men finner den motiverende, ved at de med enkle grep kan gjøre justeringer, som gjør at også de vil tjene på modellen. Gruppe tre, «miljøsvina» taper 1 000,- hver måned. Men de er overhode ikke dumme. De vil ikke ha noe av å bli «lurt». Dermed finner de smarte løsninger som gjør at de slipper å tape på ordningen. De begynner å sykle/elsykle, ta bussen, eller skaffer seg en elbil, som for øvrig flere og flere har funnet ut ikke bare er et godt alternativ til fossilbilen, men heller et bedre. På denne måten får vi med oss hele folket til å få en rask overgang til lavutslippssamfunnet. Det begynner å bli kult og smart å innrette seg miljøvennlig, siden vi også tjener på dette. Vi bruker de sterke markedskreftene til å sette hele folket i arbeid for å løse klimakrisen. Vi løser kun klimakrisen dersom alle bidrar.

Modellen er ment å innføres over tid. Vi lager en opptrappingsplan over for eksempel 5 år. Samfunnet får tid til å endre seg, men alle regnestykker viser at en like gjerne kan ta skiftet med en gang. De miljøvennlige alternativene vil vinne frem og bli normen.

Hva skjer så etter år 5-10 når alle har blitt miljøvennlige og ingen betaler lengre inn til ordningen? Dette er ikke en modell for å finansiere velferdsstaten, men en modell for å løse klimakrisen. Vi dreier forbruket fra ikke bærekraftig forbruk til miljøvennlig forbruk. Opplevelser og helse fremfor bruk og kast samfunnet.

Dette er bare et eksempel på hvordan modellen effekt kan brukes for en raskere overgang fra fossilbilen til heller bruk av elbil, sykkel/elsykkel og kollektivtrafikk. Dette vil lede til mindre kø, mindre co2 utslipp, bedre luft, mindre støy og bedre folkehelse. Et typisk eksempel på at det å velge miljøvennlig er bedre. Modellen kan brukes på alle områder en ønsker endringer til miljøvennlige alternativer.

Et eksempel på at vi vil bruke markedskreftene til å løse klimakrisen. MDG vil hverken til venstre eller høyre, men opp og frem!